Kampen mot arbeidslivskriminalitet: Sterkere sammen

Skatteetaten og andre kontrolletater har økt innsatsen mot arbeidslivskriminalitet både gjennom økt samarbeid i sju dedikerte a-krimsentre landet rundt, og gjennom økt antall årsverk i etatenes linjeorganisasjoner. Erfaringene så langt er gode. Vi begynner å få inn resultater som viser at samarbeidet har effekt, samtidig som vi også opplever noen utfordringer.

Av Hans Christian Holte, skattedirektør

Skattedirektør Hans Christian Holte

Skattedirektør Hans Christian Holte

Skatteetaten bekjemper arbeidslivskriminalitet og svart omsetning gjennom forebygging og kontroll, ved å mobilisere de som ønsker å gjøre rett og ved å krympe handlingsrommet til dem som velger å ikke bidra til finansieringen av velferden. De siste årene har vi styrket innsatsen, både på egenhånd og sammen med andre, blant annet gjennom det som nå er sju sentre hvor vi er samlokalisert med Arbeidstilsynet, NAV, kemner og politi. Vi gjennomfører flere og mer effektive kontroller der etatenes samlede virkemidler kan brukes til å sette kriminelle ut av spill.
Mobilisering handler blant annet om å få de som ønsker rettferdig konkurranse og skikkelige vilkår for arbeidsstokken til å bidra til å gjøre det vanskelig for uredelige aktører å få oppdrag. Spesielt innenfor bygg og anlegg har det vært store utfordringer knyttet til skatte- og avgiftsunndragelser. Vi har derfor invitert de største seriøse aktørene og store utbyggere til å inngå avtaler som sikrer at bestillere kan avvise useriøse tilbydere.

Å måle resultatet av innsatsen er utfordrende, fordi det som er svart er skjult. Dermed er det vanskelig å beregne størrelsen på omsetningen innen svart arbeid. Men vi har nylig gjort to beregninger av hvor mye samfunnet går glipp av som følge av skatte- og avgiftsrelatert a-krim.
Den ene beregningen har analysemiljøet i Skatteetaten gjort, basert på vel 23.000 kontroller over to perioder på 2010-tallet. Den viser at skatte- og avgiftsunndragelser skjer i et omfang som kan koste samfunnet vel 40 milliarder kroner årlig. Samfunnsøkonomisk analyse har ved hjelp av andre metoder kommet fram til at a-krim kan koste samfunnet ett sted mellom 12 og 60 milliarder kroner årlig. Uansett hvilket tall som er fasit, kan vi med sikkerhet fastslå at problemet er enormt. 40 milliarder kroner er nok et abstrakt beløp for mange, men det er mer enn vi til sammen bruker på universiteter og høgskoler her i landet årlig, eller mer enn det dobbelte av det det koster å ha et politi og rettsvesen i Norge.
Men analysene våre viser samtidig at det går rette veien. Arbeidslivskriminaliteten øker ikke lenger samlet sett, og innenfor de delene av arbeidslivet som vi har hatt særlig fokus på, så tyder alt på at omfanget reduseres. Det gjelder for eksempel ferdiggjøring av bygg, hvor målt risiko for a-krim er redusert fra 23,6 prosent i 2011 til 15,6 prosent i 2015. Vi har også spørreundersøkelser som bekrefter denne utviklingen. Samtidig forteller spørreundersøkelsen at aksepten for å unndra skatter og avgifter fremdeles er foruroligende høy i enkeltbransjer, som for eksempel renholdsbransjen.

Kunnskapen fra disse undersøkelsene bruker vi til å målrette innsatsen vår ytterligere. Selv om det går bedre innen deler av bygg og anlegg, må vi ikke glemme at det er en bransje som omsetter for mer enn 400 milliarder kroner årlig, og at bransjen fremdeles er rangert høyt når det gjelder risiko for a-krim. Rengjøringsbransjen omsatte til sammenligning ifølge SSB for vel 16 milliarder kroner i 2015.

For at bedrifter skal kunne avvise useriøse tilbydere, må vi ha lov til å fortelle dem hvem vi mener er useriøse. Det kan vi for eksempel gjøre ved å fortelle hvem som ikke overholder sine forpliktelser i form av skatte- og avgiftsinnbetalinger. I samarbeidsavtalene med store utbyggere og andre seriøse aktører legger vi derfor til rette for at bestiller og leverandør kan avtale at vi fritas fra taushetsplikten og kan informere om skatte- og avgiftsmessige forhold. Uten slik avtale har vi ikke lov til å si om en bedrift er på konkursens rand på grunn av manglende skatte- og avgiftsinnbetalinger.

Et eksempel: Siden avtalen med Oslo kommune trådte i kraft i januar 2016, har kommunen avvist 39 aktører som ikke hadde papirene sine i orden. I tillegg hadde 88 leverandører som ønsket å inngå kontrakt med kommunen, restanser til Skatteetaten som de betalte for å få mulighet til å inngå avtale. Det viser at slike avtaler sikrer et bedre beslutningsgrunnlag når innkjøpere skal godkjenne nye leverandører.

For privatpersoner er det i dag vanskelig å forsikre seg om at man handler hvitt fra seriøse aktører. Her har vi på oppdrag fra Finansdepartementet spilt inn forslag til konkrete muligheter for å dele skatte- og avgiftsinformasjon med offentligheten. Jeg ser frem til avklaringer på dette og har tro på at der er mulig å finne en god balanse mellom å dele mer informasjon og personvernhensyn.
Også når det gjelder det tverretatlige samarbeidet har vi hatt skranker i form av taushetsbestemmelser. Her har imidlertid mye rettet seg etter at etatene gikk opp regelverkene sine og laget en veileder. I tillegg foregår det et lovutredningsarbeid som jeg har store forhåpninger til skal gjøre oss mer effektive i samarbeidet.
For det er ikke tvil om at det er samarbeid som nytter, både samarbeid etater imellom og samarbeid med de seriøse delene av næringslivet. Når flere enn noen gang, tre av fire næringslivsledere, sier at de anser det som sannsynlig at skatte- og avgiftsunndragelser blir oppdaget, så er det et signal om at samarbeidet nytter. Vi er ikke i mål, men lysning i noen bransjer gir inspirasjon til å fortsette arbeidet. Sammen er vi sterke, i hvert fall betydelig sterkere enn vi ville vært hver for oss.