Lønner det seg å ta det beste tilbudet?

Alle står vi før eller siden overfor dilemmaet: Skal vi si ja til det billigste tilbudet vi får – eller skal vi grave litt i årsaken til at prisen er så lav? For ledere i offentlig sektor og de som leder større utbyggingsprosjekter, handler det om å ta etiske valg. Men også for deg og meg som privatpersoner, er det et verdivalg vi gjør. Hvis et tilbud virker for godt til å være sant, er det jo ofte ikke så godt som det kan synes.

Hans Christian Holte, skattedirektør 

Opprinnelig publisert i Ukeavisen ledelse.

hans_christian_holte_06

Omsetningen i bygge- og anleggsbransjen var 455 milliarder kroner i 2014. Av dette er rundt 150 milliarder kroner i offentlig regi, og i underkant av 100 milliarder kroner private boligbyggere og opp-pussere. Resten, vel 200 milliarder kroner, er handel mellom private, profesjonelle aktører. Disse enorme summene er som honningkrukker for useriøse aktører. I tillegg kommer offentlige og private kjøp av tjenester i andre usatte bransjer som renhold, servering og bilpleie. Mange innkjøpere ser blindt på tilbudt pris og deretter på kvalitet. Men om det er fair konkurranse ved at leverandørene svarer merverdiavgift, arbeidsgiveravgift og skatt og samtidig overholder bransjenes minstelønnsbestemmelser, har man i mindre grad vært opptatt av. Dette er heldigvis i ferd med å endres.

Kommunene går foran
Kommunenes og fylkenes interesseorganisasjon, KS har i samarbeid med de andre partnerne i Samarbeidet mot svart økonomi (SMSØ), satt i gang et arbeid for å få kommuner og fylkeskommuner til å vedta innkjøpsstrategier som gjør det betydelig vanskeligere for useriøse aktører å bli leverandører til dem. Å hindre svart økonomi og arbeidsmarkedskriminalitet er et samfunnsansvar som særlig påligger dem som driver med innkjøp i offentlig sektor.
I Skatteetaten er vi selvsagt opptatt av å få inn skatter og avgifter for å finansiere velferdssamfunnet, men like viktig for samfunnet er det at skatteunndragelser ikke fører til konkurransevridning og at arbeidstakere ikke blir utnyttet fordi de blant annet ikke opparbeider pensjonsrettigheter.
Derfor er ønsker vi at offentlige og private innkjøpere gjør de vurderingene som SMSØ har anbefalt KS-medlemmene å gjøre:
• Vurder hvilke anskaffelser som innebærer høy risiko for å bli eksponert for svart økonomi og arbeidsmarkedskriminalitet
• Still krav til leverandører og deres underleverandører som gjør at de useriøse og kriminelle aktørene holdes vekk
• Følg opp og kontroller at lover og regler overholdes gjennom hele kontraktsperioden

Risikoen for å bli eksponert for svart økonomi er etter vår erfaring størst i bygg og anlegg, renhold og innen bilpleie. Men det må kontinuerlig gjøres konkrete risikovurderinger av andre bransjer.
Krav som kan stilles til leverandørene er; åpenhet når det gjelder lønns- og arbeidsforhold og innbetalte skatter og avgifter, at fagkunnskapen er i orden, og oversikt over hvem som til en hver tid er på jobb for å gjøre leveransen. Både Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) og SMSØ går inn for å begrense antall ledd med underleverandører i kjeden under hovedleverandøren til maksimalt to.

Hvem handler du med?
En utfordring for mange når de ber om tilbud på å få utført leveranser eller tjenester, er å vite hvem de handler med. Næringslivet i Norge er i liten grad gjennomsiktig. Det er ikke enkelt i dag å vite om «Byggefirma Luring og sønn» er en seriøs aktør eller ikke. En bedrift vil kunne sjekke via firmaer som tilbyr kredittsjekk, men vil likevel ikke få et fullstendig bilde. Blant opplysningene som ikke gis, er opplysninger om restanser på skatt og merverdiavgift og eventuelle andre saker som handler om skatte- og avgiftsunndragelser. Det er nemlig underlagt vår strenge taushetsplikt.
Dette ønsker vi skal bli enklere, og det har vi støtte for i regjeringens strategi mot arbeidslivskriminalitet: Det må bli enklere å finne ut om en virksomhet oppfyller myndighetenes krav og er seriøse. Noen forbedringer har kommet allerede:
• Firmaer i bygge- og anleggsbransjen som får sentral godkjenning, må med virkning fra nyttår både ha betalt skatter og avgifter og opplyst hvor mange de har ansatt
• Difi og Brønnøysundregistrene har fått i oppdrag å lage en anskaffelsesdatabase hvor oppdragsgiver kan få tilgang til forskjellige registre

Vi i Skatteetaten ønsker i tillegg å tilby enkel digital utveksling av næringslivsdata via portalen Altinn for de som frivillig ønsker å dele skatte- og avgiftsinformasjon med hverandre.

Privatpersoner er mindre opplyst
Den private forbrukeren har ikke de samme mulighetene som profesjonelle aktører. Når du og jeg skal pusse opp eller bygge på huset, så kan ikke vi kjøpe kredittopplysninger for å finne ut hvem vi handler med. Forbrukerrådet har fått i oppdrag å utvikle en ny markedsportal for håndverkertjenester som skal være i drift fra og med 2017 og vi håper dette blir vellykket.
Men inntil da kan forbrukerne følge de reglene som finnes. Kundene kan sjekke på handlehvitt.no om firmaet de handler med er registrert i mva-registeret og påse at de betaler alle regninger via bank, slik at de ikke bidrar til å skjule eventuell svart omsetning.
En privatperson har ikke, og skal ikke ha, den samme «påseplikten» som en profesjonell aktør. Men de profesjonelle aktørene som hjelper privatpersonene å komme i mål med sine små og store prosjekter, kan bidra. En bank kan for eksempel gjøre en sjekk av leverandøren før de foretar utbetaling fra kundens lånekonto. Dersom denne informasjonsinnhentingen får noen alarmklokker til å ringe, er det både i kundens og bankens interesse at leverandøren blir byttet ut.

Rive ned det generasjoner har bygd opp
De fleste av oss ønsker at det norske velferdssamfunnet vi møysommelig har bygd opp, blir videreført til kommende generasjoner. For å få til det, er det viktige verdivalg som må gjøres. Vi kan ikke bare velge ut fra laveste pris, men vi må vurdere om de som kommer med tilbudet også er med på dugnaden som vår velferdssamfunn er tuftet på.
Det innebærer at innkjøpere og forbrukere må legge mer innsats enn før på å finne ut om leverandører har betalt sine skatter og avgifter, om de overholder kravene til lønns- og arbeidsvilkår og om de konkurrerer på like vilkår.
Hvis ikke, risikerer de å være med på å undergrave finansieringen av fellesgodene, hele bransjer kan blir ødelagt fordi kriminelle aktører er de eneste som vinner anbud og er dessuten i mange tilfeller med på å finansiere annen grov kriminalitet.

  • MariaMar

    Veldig godt innlegg. Jeg er helt enig i alt du skriver og ønsker å komme med noen kommentarer:

    Jeg mener at vi alle (både privatpersoner og næringslivet) har et ansvar for å sammenligne priser og vurdere seriøsiteten til alle aktører. Dette gjøres nok allerede med for eksempel tjenesten Mitt anbud når en vurderer hvem en vil å ansette til en håndtverkerjobb, men vi er langt i fra mål. En litt banal måte å se det på, men som likevel gir mening, er hvordan vi stadig vekk sammenligner flypriser hos momondo.no/flights, finansielle produkter hos samlino.no/kredittkort og netthandelpriser hos prisjakt.no.
    Dette gjør vi selvfølgelig for å få den billigste prisen, men også for å delta i det frie markedet. Hvis aktørene vet at vi har makten til å sammenligne produktene de tilbyr og velge det mest gunstige for oss, blir markedet øyeblikkelig mer transparent. Da vil det være vanskelig å legge seg betydelig over eller under prisnivået i markedet. Samtidig blir det også enklere for kunden å ta et mer informert valg.
    Over prisnivået sier seg selv; vi ønsker ikke å betale for noe vi kan få billigere. Men det er under prisnivået som blir tricky; Samfunnet må lære seg at når noe er «for godt til å være sant» så er det nettopp det. Vi kan ikke akseptere en ekstremt lav pris, for da velger vi enten bort menneskerettigheter (H&M sine fabrikker) eller andre etiske/ rettslige grunnprinsipper.
    Spennende med alle tiltakene som iverksettes for å fjerne arbeidskriminalitet. Det er gjennomførbart, men samtidig vil det svarte markedet finnes helt til forbrukerne velger dette bort til fordel for profesjonelle og seriøse aktører.

  • Martine

    Interessant innlegg.

    Jeg mener at vi alle (både privatpersoner og næringslivet) har et ansvar for å sammenligne priser og vurdere seriøsiteten til alle aktører. Dette gjøres nok allerede med for eksempel tjenesten Mitt anbud når en vurderer hvem en vil å ansette til en håndtverkerjobb, men vi er langt i fra mål. En litt banal måte å se det på, men som likevel gir mening, er hvordan vi stadig vekk sammenligner flypriser hos momondo.no/flights, finansielle produkter hos samlino.no/kredittkort og netthandelpriser hos prisjakt.no.

    Dette gjør vi selvfølgelig for å få den billigste prisen, men også for å delta i det frie markedet. Hvis aktørene vet at vi har makten til å sammenligne produktene de tilbyr og velge det mest gunstige for oss, blir markedet øyeblikkelig mer transparent. Da vil det være vanskelig å legge seg betydelig over eller under prisnivået i markedet. Samtidig blir det også enklere for kunden å ta et mer informert valg.

    Over prisnivået sier seg selv; vi ønsker ikke å betale for noe vi kan få billigere. Men det er under prisnivået som blir tricky; Samfunnet må lære seg at når noe er «for godt til å være sant» så er det nettopp det. Vi kan ikke akseptere en ekstremt lav pris, for da velger vi enten bort menneskerettigheter (H&M sine fabrikker) eller andre etiske/ rettslige grunnprinsipper.

    Spennende med alle tiltakene som iverksettes for å fjerne arbeidskriminalitet. Det er gjennomførbart, men samtidig vil det svarte markedet finnes helt til forbrukerne velger dette bort til fordel for profesjonelle og seriøse aktører.