Folkeregistreringens historie

Hvem som bor i landet, hvor de bor, hvem de bor sammen med og ikke minst hva de tjener og eier, har alltid vært av interesse for landets myndigheter. Tidligere var det konger som skulle skrive ut skatter eller skaffe mannskaper til sine kriger som måtte ha en viss oversikt. I dag trengs unike identifikatorer av hele samfunnet for å vite hvem som har satt seg i gjeld, hvem som skal begynne på skole osv.

Av Ernst Larsen

Den første lovpålagte folkeregistreringen i Norge ble innført ved en forordning fra kong Christian IV, som også regnes som grunnlegger av Christiania (Oslo), Kristiansand og Kongsberg. Ved en forordning utferdiget 20. mai 1645 i København og mottatt i Christiania 17. mai 1646 ble det påbudt å føre kirkebøker i Norge.
Hensikten var trolig både å få mannskaper og penger til krigen mellom Danmark-Norge og Sverige og den norske hæren som stattholder Hannibal Sehested etablerte for å avlaste det danske militærvesenet i kampene mot Sverige. Krigen endte med at Norge tapte Jemtland og Herjedalen t il Sverige. Sehested ble for øvrig avsatt i 1651 anklaget for økonomisk mislighold, men endre senere opp som riksskattemester i København.
Kirkebokens funksjon som fødselsregister varte helt frem til en kongelig resolusjon av 22. oktober 1982 overførte fødselsregisteret til Folkeregisteret.
Det internasjonale statistiske institutt anbefalte i 1872 at det burde etableres folkeregister i medlemslandene, deriblant Norge-Sverige.

Frivillig kommunalt folkeregister fra  1905
Loven om folkeregistrering ble gitt på Stockholm Slott 29. april 1905 av kong Oscar II, i det som skal ha vært det nestsiste statsrådet før Norge forlot unionen med Sverige. Denne loven var fakultativ, det vil si at det var opp til hver enkelt kommune å bestemme om det skulle opprettes et folkeregister.

21. september i 1905 behandlet bystyret i Kristiania en sak om opprettelse av folkeregister i Kristiania.  Sakspapirene bestod av 38 meget tettskrevne sider. Modellen for Folkeregisteret i Kristiania ble hentet fra en studietur kontorsjef Johan Gustaf Amnéus ved kommunens statistiske kontor hadde tatt fire år tidligere til Stockholm, Gøteborg og København.

Folkeregistrets «far»

Målet med Folkeregisteret var å rasjonalisere de åtte manntallene kommunen hadde ansvar for å føre, nemlig:

  1. Stortingsvalgmanntall
  2. Kommunevalgmanntall
  3. Jurymanntall
  4. Skattemanntall
  5. Kommunale årlige folketellinger
  6. Politiets manntall over sosialklienter
  7. Samlagsmanntall, oversikt over de som hadde stemmerett ved avstemninger om brennevinssamlag
  8. Manntall over skolebarn

Spesielt kvaliteten på skattemanntallet var ifølge ligningskommisjonens kontorsjef Schydtz mangelfull sammenlignet med de manntallene man førte i nabohovedstedene. «Grunnfeilen, mente han, var den fullstendige mangel på medvirkning fra borgernes side ved manntallets istandbringelse.

«Skattemandtallets instandbringelse ligger her ganske i hændene paa nogle faa ligningsassistenter, og betryggelsen for dette vigtige mandtals korrekthed og navnlig for, at alt og alle «kommer med» beror helt og holdent paa den iver og interesse, som vedkommende assistent maatte lægge i sit arbeide, og den iakttagelsesevne, hvorav han maatte være i bestittelse. Og som evnerne er forskjellige ligesaavelsom den enkeltes arbeidsiver, bliver resultatene derefter, og distriktsmandtallene kommer paa denne maade til i større eller mindre grad at blive tilfældighetenes værk.»

Andre byer fulgte meget langsomt etter. De fleste valgte å bruke folkeregisteret i Kristiania, senere Oslo, som modell. Bergen og Trondheim fikk folkeregistre først ti år senere. I 1915 kom den første loven som inneholdt bestemmelser om kommunens rett til å kreve medvirkning fra borgerne ved opprettelse av register som påla dem å melde flyttinger innen kommunen og mellom kommuner.

35 år etter at Kristiania fikk sitt folkeregister var det 49 av de daværende 64 bykommunene som hadde sitt eget folkeregister, mens bare 42 av 680 landkommuner brydde seg med å ha folkeregister i 1940.

Et moderne samfunn krevde i stadig større grad at de lokale myndighetene hadde en pålitelig oversikt over befolkningen i kommunene. Det gjorde det lettere for de ulike etatene, enten de trengte det til valgmanntall, innkalling til sesjon, skattemanntall eller oversikt for skolene.

Tyskerne ville ha obligatorisk register
Okkupasjonsmakten innføre obligatorisk folkeregister i 1942 for alle kommunene i landet, gjeldende for alle personer over 15 år, men dette ble lite effektivt. Det ble ikke holdt noen folketelling som kunne gi registeret et pålitelig grunnlag og nordmenn flest saboterte ordningen for å forhindre nazistene å få tak i ettersøkte personer eller skrive ut folk til arbeidstjeneste. Blant annet gjorde Oslogjengen i Kompani Linge under Gunnar Sønstebys ledelse sitt første vellykkede sabotasjeangrep mot registrene som skulle brukes til innkalling til Arbeidstjeneste – kjent fra filmen Max manus.

Loven fra 3. september 1942 overlevde imidlertid freden og ble senere avløst i 1946 da Stortinget vedtok «Lov om folkeregistre», 15. november.

Men da freden kom og kommunene ble pålagt å bygge opp folkeregistre var det lite å bygge på. Skatteetaten fikk det administrative ansvaret for å følge opp at kommunene gjorde jobben, mens Statistisk Sentralbyrå fikk ansvar for Sentralkontoret for folkeregistrering og dermed faglig ansvar for føringen av folkeregistrene.

Personnummer-revolusjonen
I 1964 skjer den største revolusjonen i Folkeregisteret. Fra 1. oktober det året fikk alle personer i landet tildelt et eget fødselsnummer med 11 siffer. Grunnlaget var folketellingen i 1960. Samtidig ble det sentrale personregisteret opprettet som erstatning for de lokale folkeregistrene i kommunene. Registeret har ansvaret for å tildele fødselsnummer til alle nyfødte og til personer som flytter til Norge. Dette var så i front av utviklingen at det vakte internasjonal oppsikt.

Hullkort for folkeregistrering

Innføringen av fødselsnummer har gitt store besparelser for det offentlige og for den enkelte skatteyter, blant annet ved innlevering av selvangivelsen. Banker, arbeidsgivere m.m. rapporterer gjeld, formue, inntekter og renteutgifter direkte til Skatteetaten, som kobler informasjon fra de ulike kildene ved hjelp av fødselsnummer, og som sender ut ferdig utfylt skattemelding til skattepliktige. En slik forenkling ville ikke være mulig uten en unik identifikator pr. innbygger. I 1965 overtok Staten ved Skattedirektoratet folkeregistrene og ligningskontorene fra kommunene. Fra 1. januar 1991 ble Sentralkontoret for folkeregistrering flyttet fra Statistisk Sentralbyrå til Skattedirektoratet sammen med det faglige ansvaret for folkeregistrering.

Fødselsnummeret er unikt og følge deg fra vugge til grav. Fødselsnummeret har siden vært et uvurderlig hjelpemiddel for å sikre mot forveksling av personer med samme navn, samme adresse eller samme fødselsdato. Nummeret er bygd opp av fødselsdato og de to sifrene i fødselsåret og et personnummer som består av fem siffer. de tre først er individnummer og de to siste er kontrollsiffer. Derfor er det bare vel 400 «ledige» personnummer per fødselsdato. Noe som gjør at det nå er på høy tid å gjøre endringer i hvordan de elleve sifrene blir beregnet. Dette for å sikre tilstrekkelig kapasitet de neste 130 årene.
I tillegg gis det såkalt D-nummer til personer som ikke har til hensikt å bo her i landet varig, eller jobber som sokkelarbeider eller sjømann, slik at de også får en unik identifikator og mulighet til å identifisere seg overfor myndigheter og andre som trenger å være sikker på hvem de er. Dette nummeret er bygd opp på samme måte som fødselsnummeret – med unntak av første siffer som er påplusset 4.
Mer enn sju millioner mennesker står oppført i Folkeregisteret. Hvert år føres det inn rundt 60.000 nyfødte, 80.000 innvandrere og 80.000 med midlertidig tilknytning i Folkeregisteret. I et normalår gjøres det rundt 2 millioner endringer av opplysninger i Folkeregistret. Den største endringsjobben så langt ble gjort rundt nyttår i 2019, da kommune- og fylkessammenslåinger førte til at 3,6 millioner endringer måtte gjøres i løpet av et par-tre hektiske døgn.

Kilder:
Harald Hammer, notater
https://admin.slektogdata.no/nb/kommunale-folketellinger
https://www.slideshare.net/anoraker/folkeregisteret-100-r-tobias-32005-oslo-byarkiv-7600248