Tag : skatteparadiser

Hvem melder fra om skjulte formuer og inntekter i utlandet?

I løpet av 2016 har 515 personer meldt fra om skjulte formuer og inntekter til Skatteetaten. Det er rekordmange, og en økning på 34 prosent fra 2015.

Omkring 1 900 personer har siden 2007 meldt fra til Skatteetaten om skjulte inntekter og formuer. Nær 1 800 saker er ferdigbehandlet. Dette har resultert i en økning av skattbare inntekter med omlag 2,4 milliarder kroner, og formuer med omlag 65 milliarder kroner. Tilsammen har dette ført til omtrent 1,5 milliarder kroner i økt skatt.
Men hva vet vi om frivillig retting? Hvem ber om det, hvor bor de, i hvilke land har de plassert formue og hvor mye er det snakk om? Her er noen figurer og lister som gir deg oversikt.

Utlignet formue i norske kroner

Hvem ber om frivillig retting?

  • De som tar kontakt er i alle aldre, men hovedvekt av godt voksne personer og eldre. Gjennomsnittlig alder er 62 år.
  • Det er mye «gamle penger» som oppgis. Ofte stammer pengene fra da personen jobbet i utlandet og opprettet konto der.
  • Mange sier at de vil ordne opp før de dør, så slektningene skal slippe det.
  • De største sakene gjelder inntekt fra næringsvirksomhet, ofte langt tilbake i tid.
  • I tillegg kommer mange som har arvet penger.
    Mindre saker er gjerne folk som har flyttet til Norge og har bankkonto i et annet land, men har ikke vært klar over at de må oppgi det på selvangivelsen. Det er også noen som ikke var klar over at pensjon skal oppgis i Norge selv om det er skattlagt i et annet land.
  • Alle henvendelsene gjelder ikke formue og inntekt i utlandet. Flere virksomheter og personer opplyser om uoppgitt inntekt i Norge. For privatpersoner er det gjerne utleieinntekter. For virksomhetene kan det være misforståelse av regelverket, men også uteholdt omsetning og mva.
  • Sakene er fordelt ca 60 prosent menn og 40 prosent kvinner.
  • De som tar kontakt sier ofte at dette er noe de har tenkt på lenge, men ikke fått gjort noe tidligere.

Hvorfor ber de om frivillig retting?

  • Det er mange grunner til at folk ber om frivillig retting. Noen grunner er:
  • Økt oppmerksomhet i media om skatt og utenlandske forhold
  • Informasjon fra rådgivere om ordningen med frivillig retting
  • Økt skattemoral
  • Et ønske om bedre nattesøvn
  • Et ønske om å ordne opp for neste generasjon og ikke overlate problem til arvingene sine
  • Risiko for å bli oppdaget
  • Internasjonalt press mot skatteparadiser
  • Banken i utlandet tar kontakt
  • Nye skatteavtaler
  • Man ser fordelen i man kan gjøre opp for seg med kun renter, og uten tilleggsskatt og anmeldelse.

Hva er frivillig retting?

Frivillig retting er når skattyter selv eller gjennom fullmektig tar kontakt med skattekontoret for å få rettet tidligere års likninger slik at formue og/eller inntekt som ikke har vært oppgitt, blir beskattet.

Skattekontoret vil endre likningen og skrive ut nytt skatteoppgjør. Det blir ikke ilagt tilleggsskatt, men det beregnes renter av den skatten som skulle ha vært betalt. Skatteetaten anmelder ikke forholdet til politiet.

Les mer på www.skatteetaten.no/frivilligretting

Skatteparadis og lederansvar: Usiviliserte brudd med samfunnskontrakten

Av: Hans Christian Holte, skattedirektør (opprinnelig publisert i Ukeavisen ledelse)

Panama-papirene og debatten om dem, viser farene ved å ta et for snevert perspektiv når ledelse skal utøves i sentrale posisjoner i samfunnet.

Lekkasjen av Panama-papirene setter et kritisk lys på hvilken etisk refleksjon og hvilket samfunnsansvar mange i ledende posisjoner har hatt i forbindelse med bruk av skatteparadiser. Skatteparadiser har to kjennetegn; lav skatt og hemmelighold (sekretesse). Det er hemmeligholdet som er problematisk, da det muliggjør både skatteunndragelser og finansiering av kriminell virksomhet.

Hans Christian 01

Skattedirektør Hans Christian Holte

Jeg vil hevde at unndragelse av skatt via skatteparadiser er blant de mest «usiviliserte» trekkene ved vårt samfunn i dag. «Usivilisert» fordi det bryter med samfunnskontrakten den amerikanske høyesterettsdommeren Oliver Wendell Holmes beskrev i 1904, da han uttalte at «Tax is the price of civilization». Skattene fra befolkningen finansierer velferdsordningene våre. Folks vilje til å betale skatt avhenger av tillit. Tillit både til at skattene brukes rimelig fornuftig, og til at skattesystemet funger slik at alle bidrar. Det er den siste typen tillit som svekkes av hemmelighold og unndragelser i skatteparadis. Dermed trues skattegrunnlaget, både gjennom de unndratte skatteinntektene og gjennom mulig svekket tillit og skattevilje i befolkningen på sikt.

Flere har påpekt lederansvaret for det som har kommet frem i Panama-papirene. Inga Britt Ahlenius, svensk riksrevisor og tidligere leder av FNs internrevisjon, skrev i et blogginnlegg mandag at «Panamahistorien visar lederskapets kollaps. Fisken ruttnar från huvudet. (…) Vi forväntar oss at de som sitter högst upp i samhällstoppen ska ha en moral och en etisk kompass som vägleder dem i deras beslut». Professor Beate Sjåfjell ved Universitetet i Oslo skrev dagen etter en kronikk i Aftenposten, hvor hun fremholdt kortsiktig profittmaksimering og det hun kaller perverterte kost-nytte-betraktninger som viktigste årsaker til situasjonen som tegnes gjennom avsløringene: «(…) det å lete etter smutthull og gråsoner i et fragmentert internasjonalt system regnes som økonomisk rasjonelt Alt som ikke er eksplisitt forbudt vurderes (…) Vi har fått et system hvor etikk er en ekstrakostnad».

Sjåfjell og Ahlenius omtaler begge etikk og samfunnsansvar i lys av Panama-papirene. Men den ene vektlegger systemreform og den andre ledelse som svar på utfordringene. Sjåfjell avslutter kronikken med «Den virkelige verdien av dette ligger i (…) at det fører til en kritisk gjennomgang av reguleringen av hele vårt økonomiske system», mens Ahlenius avslutningsvis påpeker at «det är inte möjligt att reglera bort dårligt omdöme och låg moral. Bortom regler och föreskrifter står var och en till slut med sitt eget samvete, sitt omdöme och sin moral».

«Ja takk, begge deler!», er mitt svar. Den kritiske gjennomgangen av hele det økonomiske system skal jeg overlate til politikerne. Men på skatteområdet har OECD allerede lagt frem tiltak som vanskeliggjør hemmelighold og letter vår jobb med å vurdere skatteplikt. Land for land rapportering av sentral informasjon fra store selskaper, og pliktig rapportering av skatteplanlegging, er eksempler. I tillegg er det vedtatt en omfattende utveksling av finansiell informasjon mellom over 90 land innen 2018, som vil kunne gi oss et vesentlig bedre grunnlag for å vurdere skatteplikt til Norge fra den internasjonale økonomien. Skatteetaten har videre ønsket en tydeliggjøring av norsk lov angående informasjonsplikt knyttet til bakgrunnen for økonomiske transaksjoner i internasjonale konsern.

Men, i denne spalten er det naturlig å vie mest plass til lederansvaret som påpekes av den svenske riksrevisoren. Det kan plasseres mange steder, med litt ulikt innhold.

Begynner vi på toppen, kan vi si at regjeringssjefer og andre med makt og innflytelse over samfunnsutviklingen, deler et lederansvar for systemsvakhetene Sjåfjell påpeker. I et globalt system blir dette ansvaret lett pulverisert. Men som nevnt; viljen til forpliktende samarbeid ser ut til å øke. De som virkelig burde kjenne på ansvaret er statslederne i de land som ikke slutter opp om forpliktende tiltak, de som holder på sekretessebestemmelsene. Her kan nevnes at land som USA og Storbritannia fremstår som tvetydige i disse spørsmålene. De deltar i internasjonalt samarbeid, samtidig som de har omfattende skatteparadisvirksomhet innenfor egne grenser, eksempelvis i staten Delaware og i City of London. I tillegg mener jeg, som Ahlenius er inne på, at statsledere og andre samfunnstopper har et personlig ansvar for ikke selv å bli assosiert med denne type virksomhet, for ikke å fremstå som negative rollemodeller, som kan svekke tilliten til skattesystem og velferdsordninger.

Så har vi ansvaret til sånne som meg – ledere i skattemyndighetene verden over. Vi har et klart ansvar for å synliggjøre de svakheter og utfordringer vi ser på området, noe jeg må medgi at vi har fått god hjelp til av gravende journalister de siste dagene. Vi må gjøre det vi kan for å gjennomføre samfunnsoppdraget, gjennom åpenhet og effektivt internasjonalt samarbeid.

Jeg vil anbefale ledere i selskaper som benytter seg av konstruksjoner som inkluderer hemmelighold i skatteparadiser, å vise ansvar gjennom noen viktige spørsmål.
Først, og mest opplagt:
«Er jeg sikker på at vi er på riktig side av loven, rapporterer vi den skatten skatter det vi skal?»
Deretter:
«Har jeg den nødvendige oversikt og internkontroll til å være trygg på dette?»
Videre:
«Er det greit om det vi gjør blir offentlig kjent? Hva gjør det med omdømmet vårt? Kan jeg stå inne for det etiske, denne graden av samfunnsansvar?»

Hva med ansvaret hos ledere i virksomheter som bidrar som rådgivere, eksperter, og tilretteleggere i skatteplanlegging; typisk advokatfirma, revisorfirma, og banker? Slik ekspertise er først og fremst avgjørende bidragsytere for å sikre riktig beskatning. Men likefullt er kompetansen deres også ofte en forutsetning for skatteunndragelser gjennom hemmelighold i skatteparadiser. Lederne i disse virksomhetene bør stille samme type spørsmål som foreslått for ledere over. I tillegg mener jeg ledere i disse bransjene har et ansvar for å bidra til å redusere det hemmeligholdet som kan skjule påfølgende lovbrudd, og som jeg har til gode å høre gode legitime grunner for å opprettholde.

Skatt er sivilisasjonens pris. Skatteparadisenes hemmelighold gjør det mulig å stjele fra fellesskapet. Journalistene har skrudd på lyset i en av de mørke krokene.